Husker dere hvor mye jeg ville hjem i begynnelsen av utvekslingsåret mitt? Jeg la kanskje ikke ut i det vide og brede om følelsene mine her på bloggen, men mamma måtte høre dag ut og dag inn på mine lange gråtetokter og trygling om å få komme hjem. Nå i dag skjønner jeg virkelig ikke hvordan jeg kunne ønske meg hjem, for jeg hadde det så utrolig bra med vertsfamilien min i Norfolk.

Vi besøkte dem i går for å hente resten av tingene mine, samt at de hadde invitert oss på middag. Det var så herlig å se dem igjen, og så forferdelig å måtte dra enda en gang. Det føles som om de er den ordentlige familien min og jeg vet at jeg kommer til å besøke dem ofte (planlegger tur dit i september/oktober!). Det er steike bra at jeg har fått meg jobb og inntekt!

Ellers så har savnet etter England blitt fyrt opp igjen etter den korte turen dit i helga. England in my heart.