Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg er med på årets bokbloggturné som Cappelen Damm arrangerer. Vi som er med fikk tilsendt boka Hvis jeg blir av Gayle Forman og skal anmelde den og publisere anmeldelsen på bloggene våre på fastsatte datoer. I dag er det min tur. Les gårsdagens anmeldelse hos Lesekaninen og få med deg en ny anmeldelse i morgen hos Lin!
«Bare hør etter,» sier Adam med en stemme som lyder som granatsplinter. Nå åpner jeg øynene helt opp. Jeg setter meg opp så godt jeg kan. Og jeg hører etter. «Bli,» sier han.
Valg. Det er så mange vanskelige valg å ta. Mia på 17 er usikker. Skal hun virkelig tørre å satse på musikken – selv om det betyr at hun må reise fra kjæresten, familien og vennene? I løpet av ett skjebnesvangert øyeblikk er valgmulighetene borte. De forsvinner idet bilen Mia og familien hennes sitter i kolliderer. Bare ett valg gjenstår. Det viktigste av dem alle.
Førsteinntrykket av ei bok får man som oftest gjennom coveret, og i dette tilfellet var det et veldig pent utformet cover som tiltrekker seg oppmerksomhet og appellerer veldig til jenter, som også er hovedmålgruppen. Typografien er fin og romantisk.
Da jeg leste bakpå boken om innholdet, fikk jeg vite at det handler om ei jente ved navn Mia som havner i en bilulykke. Dette gjorde litt inntrykk på meg, ettersom jeg kjente ei jente ved navn Mia som ble drept i bilulykke i påska, og i begynnelsen vegret jeg meg faktisk litt for å lese boka. Jeg har også hatt andre bilulykker tett innpå meg i 2009; en i klassen min døde senest for tre uker siden og dette har gjort at jeg er blitt veldig redd for slike hendelser. Men jeg leste den, selvfølgelig.
Handlingen foregår over ett døgn – fra morgen til morgen. Historien er veldig godt skrevet, og jeg kan ikke la være å undre meg over om forfatteren selv har opplevd noe lignende eller om historien er basert på en virkelig hendelse hun har fått fortalt. Språket er godt og måten det fortelles på virker troverdig – som om en tenåring virkelig har fortalt det. Mange følelser blir vekket i løpet av boka; jeg både lo og gråt.
Historien er mye retrospektiv; vi får se tilbake på tidligere ting som har blitt sagt og gjort og som Mia husker godt. Disse tilbakeblikkene får oss til å oppleve mange følelser, da de er både humoristiske og mer alvorlige.
Slutten er ganske ubestemmelig. Den hintes til, men avsløres ikke før siste side.
Hovedpersonen, Mia, er lett å kjenne seg igjen i. Jeg hadde mer til felles med henne enn samme fornavn, for å si det sånn. Man føler også at man blir kjent med de andre karakterene gjennom Mia, og at vi faktisk kjenner dem ganske godt til slutt.
Alt i alt, så kan Hvis jeg blir summeres opp som en 189-siders følelsesberg-og-dal-bane – av og til ble jeg nesten kvalm, mens andre ganger ble jeg fylt av glede. Men en ting er sikkert; jeg nøt hvert sekund av turen.
____________________________
Hvis du har lyst til å bli med på neste bokbloggturné, kan du sende en mail til Nina for mer informasjon! Og skulle du få lyst til å kjøpe boka, finner du den HER.
